I was waiting on a moment, but the moment never came

Jeg er redd for å gå glipp av et øyeblikk. Et spesielt øyeblikk. Et øyeblikk jeg har sett for meg i snart 182,5 dager, eller noe i den dur, eller enda lenger - uten å vite det selv. Øyeblikket er iscenesatt med alle mulige utfall i det sammensuriet jeg kaller mitt sinn. Det kan ende kjærlig, i frustrasjon, i sinne og i sorg; og sikkert ti tusen andre emosjoner. Men jeg ønsker at det skal ende lykkelig. Mennesker begjærer vel lykkelige utfall. Jeg er vel et menneske; eller menneskelig.

Møbler av dyp rød mahogni. Kremhvit duk av egyptisk lin. En lysestake i det fineste sølv. Et pianoforte i bakgrunnen. Kvinnen kledd i måneglitrende blått fløyel i flammens vedvarende flakking. Mannen kledd i skreddersydd svart. Hennes hender med røde negler leker seg forbi et champagneglass og til hans gullklokkebærende håndledd. Hans grønne øyne møter hennes svertede brune. Han lener seg over skulderen hennes og hvisker de ordene hun har ventet en kveld og et liv på å høre.

Reklamepause.

Livet er uperfekt og fylt til randen av deilig tilfeldighet. Så er øyeblikkene. Jeg tenkte jeg skulle være ekstravagant og galant; for en jente å være. Litt kokett, men allikevel åpen og direkte. Jeg drømmer om å være andre enn meg. Mennesker som er gode med ord; ekstremt gode, sånn at gapet mellom tanken og det sagte blir mikroskopisk lite.

Jeg må lage et øyeblikk, gripe det når jeg ser det i et avgrenset tidsrom om ikke lenge. Jeg må gripe, og hamre fast bardunene. Jeg maler skissene i disse dager; skriver tanker og brev, summerer minnene som har drevet meg hit, emosjonenes trykk, roten til min beundring og forgapelse, mine grunner, ønsker og forventninger. Og ikke minst hva som kan ventes av meg i tiden som kommer.

Prøver å være konstant. Noe som ikke rives løs, eller river seg løs. Noe som kan speile det evindelige fjes' drømmer, ambisjoner og håp. Noe som insisterer, presser, vedvarer. Noe som kan leve i kor. Noe som faller fryktløst. Et menneske spekket med feil det kan gjøre opp for.

Oh, someday I know
Someone will look into my eyes
And say: "Hello!
You're my very special one"

Lou Reed

Det skal gå bra. I det minste greit. Så får det briste eller bære, ingenting tapes.

Lysglimt i den mystiskes liv

Nattens mulm og mørke har funnet veien til eksistensen innen disse fire soveromsvegger. Natten brytes av diverse små pærer strategisk plassert i forbindelse med høytiden. Musikken er dødesdrosje for søting. Mitt selskap er meg selv. Hun der alvorlige i speilet. Hun i hippekostymet.

Natten er evindelig, men den lar meg sveve gjennom mot morgenen. Trivialitetene hjemsøker meg. Skittentøy som skriker om en god omgang inni en maskin med sentrifugerende vann. Uviktigheter fra en papirkurv som venter på den sikre død i en forpestet søppelkasse.

Jeg lar en liten gnom som farer forbi på gulvet amputere høyre lilletå. Vesenet lover meg et mer balansert liv.

Frosten har penetrert vinduet som slipper ut den døde luften. Om det kommer en deilig sang nå, vil hårene på de nakne armene mine reise seg i spenning. De kaller det gåsehud.

Smaken av grønne nonstop gleder munnen min idét jeg rusler mot tannbørstens forfriskende drag.

Dagen var en av de man sitter igjen med en god følelse for. Jeg dro til mormor, med hjemmelagde krumkaker, konfekt og julebrus. Jeg var julenissen, og leverte til og med gaver. Presten hennes kom og sang for oss. I mitt hode utspilte det seg en serenade, fremført av en som elsket meg. Presten bare lovpriste en gud, og varmet mormors allerede glade hjerte. Likhet med en dame som henne er verdt å strebe efter. En latter som får det til å krible i andre. Et lune selv moromenn kan misunne. Et smil som er motgiften til all bekymring. En klem som brer trygghet rundt om i et rom. Øyne som lyser opp verden. Kommer ikke dette mennesket til himmelen, finnes ingen guddom.

Mine øyelokk har kjempet en tapper kamp mot gravitasjonen lenge nok. God natt, verden.

Salt smak i munnen. Muligens hav.

Tønsberg, eller Tøns. Takket impulsivt ja til en tur til søsteren min i går. Rakk ikke toget, men fant meg en buss, og ankom til en runde glaning på det lokale handlesenteret. Julegavene ga meg en heller negativ innstilling til å trekke kort.

Nå sitter jeg med en kapret laptop og hører på mp3-spilleren min gjennom noen fancy høyttalere. Føler meg litt uvel, men vet ikke hvorfor. Er det reisefeber de kaller det? Jeg savner senga mi. Lå på en flytemadrass i natt. Slike hører hjemme på vannet. Jeg vil hjem :S Til Oslo - mitt "fortress of solitude".Der har jeg et spill, en bok, en pakke Walters mandler, ordentlig julebrus, data'n min, blinkelysene...

Jeg våknet ganske kjedelig i dag, og det beklager jeg, kjære leser.

Stille tar hun hele verden inn over seg
Uten å gi noe tilbake

Jeg vil bli manisk, men jeg vet ikke hvordan jeg kommer meg dit.

Babe I'm Gonna Leave You

We live together, we act on, and react to, one another; but always and in all circumstances we are by ourselves. The martyrs go hand in hand into the arena; they are crucified alone. Embraced, the lovers desperately try to fuse their insulated ecstasies into a single self-transcendence; in vain. By its very nature every emobdied spirit is doomed to suffer and enjoy in solitude.

- Aldous Huxley, The Doors of Perception

Jeg er kald tvers igjennom og blikket mitt er tomt. Verden og menneskene er bevegelser rundt meg som påpeker min nummenhet. Å leve er å utføre trivielle oppgaver og takle trivialiteten ved det hele. Søvn er å slippe dagen. Handling er å unngå å tenke på tomhet og mangler. Et smil skjuler sorg. Uvitenhet er den levendes død.

Synke ned i disharmoni

Da er jeg ferdig med årets offentlige forpliktelser. Alle eksamener er ferdige. Jeg kan synke ned i en disharmoni, hvor det eneste som teller er lyster og følelser. Jeg kan komme og gå som jeg vil. Sove og våke uavhengig av døgnets timeinndeling. Det er deilig. Det er frigjørende. Det er terapi.

Kanskje er det noe i veien med min plan. Det velger jeg å se bort ifra. Så får de snakke til meg, de som har kritikk.

Nå skal jeg forme hånden min rundt en annen. Kanskje det er din. Jeg mener metaforisk. Jeg vil gjøre noe for andre. Glede. Tilfredsstille. Betrygge. Det har bare blitt sånn.

Ser du meg? Øynene som ikke gjør annet enn å vike unna?

Lukk øynene.

Sov, og la alle bekymringer fare. Trekk over dyna, hvil kinnet mot puta, og fall ned i en underbevissthet, hvor vi møtes og smiler med hverandre. Til alt er bra igjen.

Nå kan du hvile.

På tide å ta ned påskepynten?

I Oslos gater yrer juletrærne og belysningen. Det eneste som yrer mellom disse fire vegger er en liten gul kylling jeg stjal fra mor i påske.

I år skal vi pynte til jul her i leiligheten. Jeg så Eyes Wide Shut i går, og fant meg selv særdeles opptatt av all mulig julepynt man finner i den filmen. Trærne er motbydelige, nesten obskjøne, med sine multifargede storkulede lysslynger, og intet annet (et morsomt faktum i filmen er, at hvert nye tre man presenteres for er større enn det forrige). Der jeg så i filmen av faktisk interesse var en spesielt velprydet trapp. Den er av den halvsirkulære grandiøse typen. Med et fancypants gelender. Det er vanskelig å beskrive, men langs veggen hang det tråder, et svært gardin av enkle hvite lys. Det var fantastisk. Sånn de utformet himmelen (guds paradis, ikke den blå saken) på film i gamledager.

Men hvordan ser jeg for meg at pryden skal forespille seg her? Og hvorfor i alle dager pynte i det hele tatt? Sistnevnte spørsmål er greit å begynne med.

Jeg vil pynte leiligheten min fordi... Det er en fin måte å spre litt lykke og glede på. Jeg kommer ikke her å sier at elektrisitet eller nåletre kan forårsake positive følelser. Det er derimot assosiasjonene mennesker gjør seg på grunn av disse som genererer et lite velbehag.

Folk flest husker fra barndommen de røde julegardinene, juledukene, engle- eller stjernelamper hengende i vinduene? De syvarmede elektriske lysestakene med plastikkgranpynt og små gullkongler i vinduskarmene? Pepperkakehuset, som man har vært med å pynte, og som bidrar til velduft, og snikpelling når ingen ser? Krimskrams, kranser, nedtellingslysene, småfigurer og nissebamser slengt rundt omkring av mor, far eller annen slektning? Duften av røkelse, som er litt ekkel, men fortsatt jul om den serveres i moderate mengder? Appelsinen som henger i en tråd og akkumulerer deilig duftende nellikspiker? Julebaksten? Mest av alt, er lukt et VIKTIG sanseorgan som fremkaller assosiasjoner. Vi begynner lett, med serinakaker, sandkaker, fattigmann. Fortsetter videre med julens plakatunge, pepperkakene, i form av menn, griser, elefanter, og hva enn man kan tenke seg i disse dager. Vi sparker ballen i målet med smultringer, krumkaker, delfiakake, goro og alle herlighetene jeg ikke kommer på i dette øyeblikk.

Det er jul, menneskene. Juletreet! Vanligvis kommer ikke dette før alle er nesten pakkeklare, rundt lille julaften, ferskt og ekte fra en juleblid forhandler. I år går vi for desemberjuletre, ettersom vi ikke er hjemme rundt selve høytiden, men heller nære-og-kjøre-hjemme.

Det norske juletreet bør ha norske flagg, selvflettede kurver, glitter (da helst sølv), mange forskjellige julekuler og annen pryd. Jeg liker at det er en historie eller et godt minne bak ethvert objekt man henger på =) Sist, men ikke minst, juletrebelysningen. Jeg er glad i de hvite enkle stearinlyskopiene vi har hatt på vårt tre i alle år. Den snedige seriekoblingen, som gjør det mulig å skru av lysene ved å skru ut en enkelt pære, og som skaper forfjamselse dersom en har gått, og vi må finne ut hvilken =) "Og høyt i toppen, den blanke stjerne". Vi har en enkel, men fin hvit stjerne hjemme.

Og ja, jeg er LM*.

Nei, jeg er klar for jul, og alt hva den bringer med seg. Julemelken har kommet i butikkhyllene. Den deilige julebrus fra Hamar og Lillehammer bryggerier, som jeg omsider får konsumere når desember pangstarter. Julemarsipan. Å konspirere med seg selv og andre om de perfekte julegavene. Å gjøre små og store ting for å glede de rundt seg. Å pakke inn spesielt utvalgte gjenstander man har lagt en god del tankearbeid i. Julemusikken. Julefilmene. Samlingen av en spredt familie. Å vise at man er glad i menneskene. Å nyte enkle gleder.

*LM er Einars forkortelse for lysmester.

Jeg er ikke deprimert, jeg er menneskelig.

Ja, jeg er menneskelig (vanskelig for selvet mitt å tro, men for argumentets skyld). Faktisk er vi alle menneskelige. Faktisk har vi alle oppturer og nedturer. Faktisk er vi alle utstyrt med våre egne personligheter som driver oss gjennom dagen og livet.

Dersom alle er spesielle, individuelle og noe helt eget, må man jo nesten få understreket det faktum at vi ALLE har dette til felles. Vi kan drive dette så langt som å si at vi alle er NORMALE. Det feiler ingen noe, fordi det feiler alle noe.

Hva vil jeg med dette? Jeg har alltid vært flink til å fremheve meg selv som noe særegent, noe fra alle andre. Dette kan selvsagt, fra et psykologisk perspektiv, bunne i at jeg ble avvist og utfryst fra fellesskapet fra ung alder av. Det å ikke ta del i et sosialt felleskap, når man som mennesker flest er et sosialt vesen, et flokkdyr, førte til visse tiltak. For å redusere ubalansen som steg frem i meg, lot jeg meg verdsette ensomheten, og det individuelle. Det ble meg mot dem. Og det ligger fortsatt ganske godt innbygd i personligheten min. Jeg er til tider en enstøing, som liker å være for meg selv. Jeg er gal, unormal - jeg er på ingen måte som de som først støtte meg ut.

Det virker som om jeg holder nag. Faktum er at jeg holder visse menneskers HANDLINGER ansvarlig for at jeg har blitt som jeg har blitt. Det som fra deres side var uindendert og uhensiktsmessig (i det lange løp) sosialt spill, var en viktig faktor i utformingen av den mystiske May.

May er et stille individ, som tenker mer enn hun snakker. May holder seg for seg selv. Unngår konflikt, og skyr en del sosiale begivenheter.

Men May har forandret seg. Hun har blitt mer søkende. Hun har opplevd gleden i å omgås mennesker. Fortsatt er sosialiteten ganske lo key. Hun liker å være i selskap av få personer. Bestevenninnen. Andre nære venner. Mormoren. Søsteren. Foreldrene. 1-3 mennesker, sånn gjennomsnittlig. Noe mer, og hun mister oversikt og kontroll. Hun reduseres til en maske av "do not speak until spoken to". Dette skjer også i selskap av de hun føler seg underlegen i forhold til. Eller mennesker hun generelt er usikker på.

De som har innpass i May sin sikkerhetssone er mennesker hun føler seg trygg på. Mennesker hun har vært knyttet til i lengere tid. Mennesker hun vet mye om. Man kan ikke generalisere. Noen tilknytninger lar seg lettere gjøre enn andre. Muligens spiller kjemi en viktig rolle. Og de involverte parters motivasjon for å jobbe frem en sterk tilknytning. Alt er teori, men det har vist seg at May bruker lang tid på å la masken falle. Eller deler av den. Visse ting forblir mystiske.

Jeg gjenhenter den røde tråden. Jeg har vært deprimert. Jeg er deprimert. Jeg har ingen diagnoser å vifte med. Bare observasjoner av eget sinn og dets humørtilstander over tid. Det tar ikke en rakettforsker for å konstantere at jeg er et menneske som frekvent tenker i negative, pessimistiske baner. Å oppsøke hjelp er noe jeg vegrer meg for. Hva om jeg overdriver? Hva om det ikke er så galt som jeg skal ha det til?

Når man setter søkelys på mitt livs fakta, har jeg det faktisk ganske godt. En barndom jeg kan se tilbake på med både rosa og blå briller, er faktisk over. Det kommer ikke til å skje igjen. Jeg har revet meg løs fra familie, og lever et tilsynelatende selvstendig liv (riktignok på Lånekassens regning enn så lenge). Jeg valgte meg Oslo som studiested, og det er en by jeg trives i på dette tidspunkt i livet mitt. Jeg studerer. Jeg er ingen A-student, men jeg gjør det arbeidet som trengs for å fullføre en utdannelse. Jeg har faktisk hele fremtiden foran meg. Jeg har troen på at på bunnen er jeg et godt menneske. Selv om jeg ikke har så gode evner til å uttrykke det, bryr jeg meg om de rundt meg. Selv de som er langt unna. Jeg er empatisk, å se andre i smerte, smerter meg. Men jeg er ikke like flink til å utvise sympati. Jeg er et kunstnersinn. Jeg tenker mye abstrakt og fantaserer. Jeg er kreativ, og kommer på praktiske løsninger, og har en sans for det estetiske. Jeg finner glede i film og musikk. Jeg er intelligent. Jeg er faktisk det. Hvordan har jeg kommet frem til det? Vel. Jeg er intet geni. Men jeg er heller ingen dumrian. Jeg tenker over mye mellom himmel og jord, analyserer hvordan ting henger sammen. Formulerer teorier. Språket mitt er rikt og allsidig, og jeg behersker flere språk. Hva er uansett intelligens? Jeg er lite opptatt av utseende, materialistiske verdier og penger...

Så jeg er ikke så ille. Jeg har gode forutsetninger for å leve et godt liv. Det jeg må jobbe med, eller imot, er meg selv. Det er jeg som setter grenser, men det er også jeg som kan fjerne dem. Det er, når alt kommer til alt, jeg som har kontroll over dette legemet. Og det mangler ikke på viten i forhold til hva jeg kan gjøre for å øke egen lykke. Det begynner med å tenke positivt. Å blokkere de negative tankemønstrene. Å se på den lyse siden. Jeg prøver, etter beste evne. En slags selvterapi. Gitt av meg selv, psykologistudenten. Det var jo grunnen til at jeg søkte faget - jeg trengte svar. Med svar opp til ørene, skal jeg nå forsøke. Forsøke å gjøre hverdagen lettere for meg selv.

En stor takk til alle menneskene i livet mitt, og utenfor (finnes eksepsjonelle "nettmennesker" derute), som bidrar til å berike livet mitt med sitt blotte nærvær!

(Er dette et gjennombrudd?)

Ikke noe nytt

Man skrur på dataen etter nattens tumulter med de største forventninger - men akk, intet nytt under den nylig oppstegne solen.. (nylig og nylig)

Planene for dagen er som følger:
1) Ta ned, brette sammen og legge siste last med nyvasket tøy inn i skapet.
2) Spise frokost (jeg har begynt med dette nylig i helgene og andre fridager) - som består av en skje Sanasol, en porsjon Crüstly Solfrokost (jeg samskriver en åpenbar orddelingsfeil - om grammatikk, følg med videre i bloggen) med melk. Dette følges av tannpuss.
3) Lese ut pensumboken i personlighetspsykologi. Jeg har faktisk bare ett kapittel igjen.
4) Lese minst ett kapittel i pensumboken i abnormalpsykologi. Jeg har spart denne boken til slutt, ettersom den er enda bedre skrevet, og har et langt mer spennende innhold. Selvsagt må jeg få unna et metodekapittel - men det burde gå greit. Kanskje jeg kan få det gjort i dag? =)

Sånn forresten forteller excelprogrammet mitt meg at jeg har lest 355 sider så langt, og har kommet meg gjennom 58,8% av pensum. Jeg er altså forbi halvveismerket! Jeg har kun igjen å lese 249 sider. Det burde gå greit å bli ferdig denne uken, faktisk. Kanskje jeg kan slappe av bittelitt neste helg. Og - jeg vet! - det handler ikke bare om sidetall, det handler om forståelse. Men denne arbeider jeg inn ettersom jeg leser, og jeg skal selvsagt sammenknytte pensum med forelesningsnotater også. Før jeg går løs på en eksamen jeg nesten ikke gruer meg til. Jeg tror jeg har stort potensiale for å gjøre det bra (det som er litt ille er at jeg har en tendens til å gjøre det svakt når jeg har "tro på meg selv".. - mulig innbilt, men dog)

5) Formulere noe middag. Og jeg bør forresten se til å kaste de listeriabefengte pølsene fra Finsbråten. Mon tro om jeg er smittet. Føler meg i grei nok form. Middag. Skal vi se. Vi har kylling til Bali-gryte, men har ikke småloff og salat :/ Det er også noen wienerpølser (Gilde, ja) og storlomper i fryseren. Men de er så få :/
6) Lese enda mer.
7) Spille The Sims? (Underforstått The Sims 2 - jeg sier som regel "ener'n" om jeg referer til originalen).

I helga nå har jeg kost meg noen timer med simulert liv i nabolaget jeg har navngitt "Småby". Her utfolder det seg et vakkert såpedrama. Forbudt kjærlighet. Svimlende partnerbytter. Fortryllende familieproduksjon. Og sist, men ikke minst, koslige trivialiteter. Jobb. Skole. Babystyr. Matlaging. Kunst. Musikk. Et gjennomgående tema er den evinderlige jakten på kjærleik og selvrealisering. De leter og leter, men finner ikke noe som tilfredsstiller fullt og helt. Det er bare svakere tilknytninger som man kan utvikle for hvem eller hva som helst, ved hjelp av en pådrivende gud (les: meg).. Noen ganger liker jeg å bare la de leve sitt eget liv, med minimal innblanding. De gjør faktisk ganske mye underholdende av egen vilje. Spesielt barna.

Må for øvrig kommentere Kai. Ida i spillet er tenåring, og går på skole. En dag hadde hun en venn med hjem som het Kai. Kai var en koslig type. Kai gikk rett ut i den ugressbefengte hagen og trimmet rosebuskene og luket. Jeg liker Kai. Makan til pågangsmot!

Vel, jeg får igangsette dagen. Adjø folkens, må fred og kjærlighet følge dere!

Må bare skrive noe...

Ja. Det er fredag. Jeg har faktisk lest i dag, men det er skuffende lite. Er jeg heldig fullfører jeg kapittelet om applisering av (applied) trekk og taksonomier..

Øhm.. Hva har jeg kastet bort dagen på? Fikk revet meg ut av senga nærmere halv elleve.. Planen var å komme meg opp 8 - noe jeg aldri får til med mindre jeg VIRKELIG må. Kjørte meg en frokost. Leste bittelitt personlighet. Usselt lite. Jeg er en slask :/ Fått sortert skittentøy, og vasket en runde i dag. Lagd middag - Toro meksikansk - en frekvent gjenganger her i huset (med ris, og selvsagt småloff! )

Nå har jeg kastert bort over en time på dataen... *FAEN*

~May forsvinner ut på badet for å skylle opp tøyet hun har lagt i vann som skulle stå i fem minutter, også skulle hun bare lese ferdig noe på nett, også kom det til dette en time eller så, også banner hun, noe hun ikke vanligvis gjør, med mindre hun blir litt småsur på seg selv grunnet dumhet, glemskhet, eller en kombinasjon~

Uansett. Wow. Jeg ble borte kjempelenge, jo =S Uansett (jeg gjentar meg selv). Det jeg skulle fortelle om, før min episode av banalitet, var at jeg hadde tilbragt en time eller så på VGnett og lest filmanmeldelser, samt diverse annet bøll. Det var egentlig ganske morsomt, for de fleste av filmene jeg har sett på kino i år, og likt, hadde særdeles godt skrevne anmeldelser. Selv om jeg kunne satt spøsrmålstegn ved karakteren og deler av vurderingen i visse tilfeller (jeg tror jeg vil bli filmanmelder når jeg blir stor, forresten, i tillegg til kunstner, musikkanmelder og masse annet).

Nå skal jeg kaste dette levende liket inn i dusjen, forved vann å oppnå en naturlig forhøyelse av sansene, en konsentrasjon jeg kan rette mot personlighetsboka mi. Jeg føler at jeg alltid blir litt friskere etter en nesten kald dusj =)

Jeg forteller dere verden, gjør det som dere trives best med å gjøre på en fredag, det være seg søvn, en tur ut, en kos inne, eller hva som helst. Lykke til, verden. Og god natt!



Speil, speil på veggen der

Noen ganger stirrer fjeset i speilet på meg, og jeg havner utenfor kroppen min, et fjernt, fjernt sted. Jeg tror en del av meg lever inne i speilet. Når jeg fokuserer på øynene i speilet, virker de ufokuserte, som om jeg ikke egentlig er tilstede. Men det faktum at jeg kan konstatere dette beviser vel det motsatte? Finnes jeg i det hele tatt?
Les mer i arkivet » September 2010 » Desember 2008 » November 2008
Mystiske May

Mystiske May

25, Oslo

Jeg hopper over en del standardformuleringer, og presenterer dere for MEG. Jeg heter May og jeg er mystisk. Noen ganger får jeg skrivekløe når tankene baller seg opp i hodet mitt. Bær over med meg. Jeg befinner meg fortsatt bak den evige skolebenken, og har ikke begynt livet slik det skal begynnes. Velkommen til bloggen min.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits